Uke 14 - 2025
Guided By Voices - Crystal Nuns Cathedral (2022) USA – Alternative/Indie Rock
Et av mine favorittband som pøser ut plater i hytt og gevær. I tillegg så lager Robert Pollard som solo artist nesten like mye. Vi snakker om et snitt på 2 til 3 album i året. Det som ofte er vanlig med sangene er at de er forferdelig korte og inneholder bare noen riff og et refreng. Men av og til er det brukt tid med produsent og fullverdige låter, og dette er en slik en. Her får du et knippe strålende låter.
Wire – Wire (2015) UK – Experimental Rock
Dette er også et av mine favoritt band. Jeg har skrevet om dem tidligere både med «Silver/Lead» og «Object 47». Dette er et veldig bra album og jeg må si at Wire lager veldig bra musikk for tiden. Den siste de ga ut var «10:20» fra 2020, så vi får bare krysse fingrene for at de kommer med noe nytt.
The Fall - The Light User Syndrome (1996) – College Rock
Mark E. Smith (som stort sett er The Fall) har gitt ut masse rare greier som er så langt vekk fra hit listene du kan komme. Det artige er at han av og til klinker til med noe som virkelig fett å høre på. Spesielt på midten av 90 tallet kom det noen skikkelig gode album. Dette er et av dem. Jeg må ærlig innrømme at jeg hopper inn og ut av karrieren hans. Jeg er ikke noe trofast fan, men drar til hvis lysten kommer. Han er jo en av Manchesters kjente artister, men ikke den mestselgende – du hører hvorfor
Elbow – Little Fictions (2017) UK – Dream Pop
Siden vi er i Manchester så kan vi jo også høre på Elbow. Dette er et typisk band som dukker opp i samlingen min uten at jeg har tenkt på noe annet enn at de er et godt indie band fra England som du kan sammenligne med Arab Strap og Belle & Sebastian.
U2 – Songs Of Experience (2017) IRL – College Rock
Så hvorfor i alle dager tar jeg med disse? Fordi dette skal fortelle at U2 ikke er noe særlig å høre på lenger. Denne skiva er så ræva, men jeg måtte plukke ut soen smakebiter og det er opp til deg om du ønsker å tygge den eller spytte den ut igjen.
Rainbow – Rising (1976) UK – Hard Rock
Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter veldig med stemmen til Dio. Det gjør at jeg også sliter med disse albumene til Rainbow han er med på. Det samme gjelder Black Sabbath perioden. Men jeg hiver meg ut i det og prøver å fokusere på hva de andre holder på med og da føler jeg at det er ok hard rock. Blackmore har sin sound og det holder. Jeg kommer nok til å prøve meg videre i samlingen. Der hadde vært skikkelig kult med en boks med alt de gjorde frem til midten av 80 tallet.
The Tea Party – Splendor Soils (199372022) CA – Crossover prog
Gruppa er fra Canada, men vokalisten ligner fryktelig på Jim Morrison og plata høres ut som Led Zeppelin «3». Egentlig en god kombo og de gjør det til sitt. Jeg har neppe hørt prog country tidligere, men her er det så mange stilarter blandet sammen. Jeg synes dette er spennende og elsker nye kreative band som jeg ikke har hørt før. Det blir vanskelig å sammenligne dem med noe direkte – kanskje Clutch, uten funk influensen de har. Men ok, jeg kjøpte to tre forrige gang jeg handlet på nett, så dette er den første jeg har hørt på av dem – spennende!
Eloy – Dawn (1976/2004) GER – Psychedelic/Space Rock
Disse tyskerne fra Hannover har holdt på siden starten av 70 tallet og har stort sett laget flotte plater. De er veldig særegne i lyden og musikken de lager. Definitivt progressivt og kreativt. Jeg har hørt på noe av det de har levert nylig og det er helt i tråd med og like flott som det de har gitt ut tidligere. Du kan godt sammenligne dem med Camel og Phil Collins era Genesis.
Emerson, Lake and Powell – Complete Recordings- Clam Shell (2024) UK – Symphonic Prog
Elkjøp, Lefdal and Power sitt forsøk på både å være prog og å selge pop låter til de Amerikanske markedet. Det har blitt prøvd før med Asia og Yes fikk seg vel noen grunker gjennom pop plata «90125», for ikke å glemme Mr.Collins fra Genesis. De lykkes selvfølgelig ikke med målet om å bli store salgs objekter, men musikalsk er de inne på noe – det er ikke halvgæli. Jeg har plukket ut noe som kan være i begge kategoriene (pop og prog altså). Hvorfor Powell (Rainbow ++)? Palmer var opptatt med Asia, men Powell var ingen dårlig erstatter. Denne boksen har tre disker. Den første er remaster av albumet og jeg velger to pop låter herfra. Den andre er fra øvingene de gjorde og her er det artig å høre Powell tromme Pictures of an Exhibition. Den tredje er live fra USA og her har jeg valgt en prog låt fra det originale albumet.
Her er spillelisten: