Uke 18 - 2025

The Cult – Choice of Weapon (2012) UK – Hard Rock

Misforståtte og dumme The Cult, her i et av de nyeste albumene de har gitt ut, og som er faktisk ganske bra. Misforstått fordi de ikke var alternativ indie band på midten av 80 tallet da de bare ville spille goth hard rock og ville ikke på noen måte sammenlignes med den idiotiske NWOBM med sine knuste baller og puddel referanser. Dum fordi Ian Astbury trodde han var noe. Denne saken fra 2012 er umiskjennelig Cult, men jeg leter litt etter de gode sangene. Her har Astbury og Duffy ny rytme sesjon, som gir et meget tøft lydbilde. Det, og at de er produsert av Chris Gross (fra metall bandet Master Of Reality) og Bob Rock som sammen gir dette albumet et groove som står til gruppa godt.

Sammy Hagar – VOA (1984) USA – Hard Rock

Veldig typisk Amerikansk rock fra 80 tallet. Rett frem uten noe tullbakk, med fengende refrenger som passer til radio og konsert spilling – altså AOR (Album/Arena Rock). Men er dette bra? Jovisst, tar du i betraktning utgangspunktet så rokker dette skikkelig. Sammy Hagar tok jo over etter David Lee Roth i Van Halen etter «1984» albumet. En har foruten dette en meget bra cv som tidligere medlem av Montrose. Han holder nå på med et nytt prosjekt med Joe Satriani og Michael Anthony (bassist i Van Halen). Det har jeg ikke hørt, men skal sjekkes ut.

Harvey Mandel – Righteous/Games Guitars Play (1969, 1979/2005) USA – Blues Rock

Gitaristen fra Canned Heat og John Mayall & The Blues Breakers med noen lekre blues toner her på slutten. Flott men litt kjedelig etter alt fyrverkeriet vi har hørt på før i denne samlingen. Her med noen spor fra slutten av 60 tallet. Gitt ut rett før han gikk inn i Canned Heat (kalt «The Snake») og spilling på Woodstock. Han har også spilt sammen med «Sugarcane» Harris, Eric Clapton og Mick Taylor i Blues Band og har vært på audition for Rolling Stones (du hører han på «Hot Stuff» Og «Memory Hotell» på «Black and Blue») hvor Ron Wood fikk jobben. Denne doble cd'en er gitt ut på BGO (Beat Goes On) Records som gir ut masse spennende musikk fra 60 og 70 tallet.

Neil Young – Comes A Time (1978) CA – Roots Rock

Neil Young på slutten av 70 tallet var vel egentlig litt ute av kreativitet og aktualitet. Her er han i det sutrete slaget igjen. Etter et friskt pust med «Zuma» (som er et av hans beste) og stor suksess med «Harvest» og på veg inn i en meget uinteressant og slitsom periode frem til han plutselig forstod at han kunne vrenge gitaren sin på slutten av 80 tallet og godt inn i 90 tallet. Nå pumper han ut plater i hytt og gevær og jeg har gitt opp for lenge siden. Han er best med Crazy Horse – ferdig snakka.

Ween – Pure Guava (1992) USA – Lo-Fi

Når du ikke kan produsere plater og vet ikke hva knappene på miksebordet er for noe, ender du opp med å høre ut som Ween. Endelig fikk jeg plukket frem ekte indie/o-fi rock etter all den pompøse progrocken jeg har hatt en tendens til å dykke ned i for tiden. Her snakker vi pur faenskap og spelle glede. Gærningene fra Pennsylvania kan sammenlignes med Pavement, Sebadoh og Guided By Voices og har hold på siden slutten av 80 tallet. Dette er deres tredje utgivelse og siste utgivelse ble gitt ut i 2007 «La Cucaracha». Jeg vil bare tilføye at dette er et typisk eksempel på cd platens fortreffelighet. Enkelt for indie band å produsere, lansere uten store penger. Her kunne de slippe ut det de hadde på hjertet uten tanke på lengde eller side a,b og c. Det ble gitt ut masse fantastisk bra musikk på denne tiden fordi det var mulig å slippe ut musikk.

Kissing The Pink – Anthology 1982 -2024 Clam-shell 5 cd boks (2024) UK – New Wave

Nei, navnet betyr ikke det du tror. Det kommer fra spillet Snooker og ikke det LBGTQ+ klamret seg til. Det endte opp med at de bare kalte seg KTP. Også et band jeg ikke fikk med meg da det var aktuelt. Jeg hørte først om dette da jeg og en kamerat skulle sette sammen vår berømte (?!) samling 40+. «Hva med Kissing The Pink»? «Kissing hva»? Da måtte jeg jo finne ut alt om dette spennende New Romantic/Alternativ/New Wave bandet. Da kjøpte jeg jo albumene, men måtte toppe det hele med denne boksen. Det ble med disse tre albumene på 80 tallet – «Naked», «What Noise» og «Certain Things Are Likely». Disc 4 og 5 er nye remixer av sangene, men albumene har også bonus spor. På disc 5 så er det to låter som er nye spor – de finner jeg ikke på Spotify så de kan du glede deg til. Så denne boksen er spekket med alt fra dette flotte bandet.

OSI (Office Of Strategic Influence) - Free + Re-Free (ep) (2021) USA – Alternative Metall

Her er første plate ut med OSI som jeg fikk tips om gjennom en av YouTube sendingene jeg hører på som er virkelig gode. Jeg hadde med disse i en unboxing for noen uker siden, og som sagt er dette keyboardisten (Kevin Moore) i Dream Theater sitt solo prosjekt. Som jeg sikkert også sa, da jeg fikk disse cd'ene, at jeg kan ikke fordra Dream Teater (mest fordi jeg ikke klarer å komme under huden på dem), men dette er noe helt annet. Her er vi i mere indie områder og dette låter mer i min gate, med intelligente sanger uten å være flinkis (selv om Portnoy spiller trommis her). Flott gjort og spennende blanding av sjangere for metall influensen er her, men ikke påtrengende.

Jaco Pastorius – Word Of Mouth (1981) – USA – Jazz Rock/Fusion

En av verdens mest anerkjente bassister som endte sitt liv som 35 åring i et bar slagsmål i Fort Lauderdale i Florida, hvor han også har sitt oppspinn. Kjent fra Weather Report, Pat Metheny og masse studio oppdrag, men fikk som mange andre musikere ikke noe gjennomslag som solo artist. Du hører her på disse åtene jeg har valgt ut hvilken dyktig bass spiller han var. Dette er fra en av hans tre studio soloskiver under eget navn.

Embryo – Steig Aus (1973/2004) GER – Kraut Rock

Deilig med skikkelig krautrock. Jeg har veldig sansen for det monotone, rytme basertr, drømme artige, krevende og kreative lyden fra BRD. Hva er BRD? Jo, for oss som også har besøkt DDR (to ganger faktisk) og rotet meg vekk fra foreldrene mine fordi jeg skulle inn i en schall platte forretning (hvor de hadde bare klassisk musikk) i Katalina jakke og Lewi's bukser var det ikke så vanskelig å finne foreldrene mine. Det gikk fint og purken var greie som hjalp meg. Over til musikken og Embyo, så var jo de en del av etablissementet som ikke ville imperialisert av storkapitalen fra Vesten og skulle finne sin egen identitet etter krigen og i oppbyggingen av Tyskland som var delt (DDR/BRD). Krautrock kom på banen og det er ikke å unngå å nevne at det var et stort forbruk av dop blant artistene. Dopet var lett tilgjengelig grunnet billig dop fra Sovjet som skulle bryte ned dekadansen i Vest. Det var jo en grunn til at David Bowie og andre fant det svært så interessant med Berlin en periode. 

Spillelisten:

https://open.spotify.com/playlist/119bAQ0MRuWyRsx3zSMx78?si=5724461aa7714d30